Engelskmannen Arthur de Capell Brookes forteller i sin bok «reiser i Finnmark og opphold i Hammerfest 1820» om byen og dagliglivet blant byens rike borgere – kjøpmannsfamiliene. I boken skriver han:

Hammerfest er, skjønt man må smile ved sammenligninga, ikke så ulik Venezia. Dersom innbyggerne skal til Fuglenes eller andre deler av øya, er de nødt til å bruke båt. Selv den minste avstand foregår med båt. Hammerfestingene er nesten like vant med det våte element som amfibier. Uten båt er en faktisk som en fange – p.g.a vanskene med å ferdes til lands.

Fjellene hever seg bratt opp fra boligene deres, men å bestige dem ville ingen med sine fulle fem finne på å gjøre. Hammerfestingene ønsker ikke å anstrenge seg fysisk. De har liten kjennskap til det indre av øya de er født og oppholder seg på, - det er som om de skulle bo milevis borte.

Byen ligger bortgjemt. Mange skip passerer uten å få øye på den. Men bukta den ligger i er vel beskyttet for all slags vind unntatt sydvest. Havna kan ta 10 – 15 skip, og er kanskje en av de mest sikre i hele verden. Hammerfest består av noen få hus, malt med okerfarge. Bak dem ligger en liten kirke, og tett ved den prestegården.

hfesthavn1838

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bildet er en illustrasjon av Hammerfest fra 1838. 20 år etter historien er skrevet.

Om handelsmennene i byen, forteller Brookes videre:
Hammerfestingene er norske, unntatt en eller to fra Nord-Sverige. De er gjestefire og gavmilde, og tar imot fremmede med et hjertelig velkommen. De er lette og sorgløse å være sammen med, livlige og muntre. I handel og aktivitet ser de lite fremover. De lar f.eks. ikke en handel komme i veien for en selskapelig underholdning.

Hammerfestkjøpmannen må være en av de lykkeligste skapninger i verden. Han er rolig og tilfreds, og har tilstrekkelig å leve av. Han er åpen og oppriktig, lite kjent med hva som foregår i verden, og han savner det ikke.

Kjøpmannen står ikke tidlig opp om morgenen. Så snart han våkner – ved 7 tida – kommer en husjomfru eller en av husets unge damer med en kopp meget sterk varm kaffe til han. Etter han har drukket den, ligger eller sitter han under sin edderdunsyne og røyker pipe. Han kan ta seg en ekstra morgenlur før han står opp. Så går han i butikken og ordner og åpner skoddene foran vinduene. Etterpå går han hjem og spiser frokost. Så er det tilbake til butikken. Middagen serveres kl. 1 om formiddagen.

Fruene og døtrene til kjøpmennene – har en fin opptreden og frie manerer. De har vakre klesdrakter så en skulle tro at de kom fra helt andre steder i verden. Mange av dem er skjønnheter. De fleste har et lyst vakkert hår de har ordnet i en kledelig frisyre.

Damene fikk stoff til klærne sin fra utlandet, - Tyskland og England. Mr. Crowe, den engelske kjøpmannen på Fuglenes, fikk smykker, sjal, luer, hansker, sko og strømper sendt med skip fra London. Dette byttet kjøpmennene til seg med fisk, spekk, skinn og tran.

Hammerfestdamene var dyktige husholdere. De var selv med på alle slags gjøremål, for det var vanskelig å få dyktige tjenere. Tidlig om morgenen måtte de opp og koke kaffen, som ble drukket på senga. Når det kom gjester, ble de vartet opp av husets frue. Hun nektet ofte å smake på maten før alle var nesten ferdig å spise.

I selskap ble det servert punsj. Punsj var en slags kornbrennevin. Den ble brygget av kvinnene i huset. Og den kunsten kunne de!

Hammerfestkjøpmennene hadde ofte selskap. Mennene røkte pipe. De fleste var storrøykere. I selskapene spilte de kort. Whist var et populært spill. Så ble punsj-bollen sendt rundt, og de såkalte for Gamle Norge, Finnmark og Finnmarks fiskerier. De sang og moret seg. Men rensligheten var de ikke så nøye med. Å spytte på golvet var vanlig.

Når de holdt ball, var damene med. Musikken kom fra fiolinen. Den var det mest kjente og brukte instrumentet i Finnmark på den tida. I hver familie fantes det en eller annen som kunne spille fiolin. De danset vals, polka og hopska.

Åpningstider

Man - Fre 09:00 - 16:00

Ring oss

+ 47 78 41 21 85

Kom innom

Hamnegata 3, Hammerfest